På vei innover i skogen knitret det i snøen under støvlene. Trærne hang snøtunge, og en fullmåne lagde trolske skygger i vinternatta. Som vanlig gjorde steinura opp til skjulet kroppen heit og luggen svett.
Gradvis ble østhimmelen farget rødoransje før de første solstrålene presset seg over åsryggen. Snøen ble malt rosa. Fulle av forventninger satt vi og ventet på den majestetiske kongeørna.
Samtidig som Nitimen begynte på radioen, hadde ei kongeørn slått seg ned ei furu bak skjulet. Vi satt med fingeren på utløseren, klare til å ta imot majesteten.
Ørna hadde tydeligvis funnet seg en god sittegrein. Den ble sittende å speide utover dalen hele dagen. Ei annen ørn slo seg ned i ei tørrgran på siden av fotoskjulet. En 500mm gav oss noen portretter av den. Ei tredje ørn viste seg. Alle var tydeligvis skeptiske til å slippe seg ned på reven eller rådyrene.
Det ble nok for urolig i fotoskjulet med fire skuddklare fotografer. Først da solas siste solstråler slikket åteplassen, torde ei ørn å angripe reven og rådyra. Til gjengjeld var lyset magisk det minuttet ørna gjorde sine angrep. Fire skarpladde kamera sørget for at ørna aldri torde å sette seg på åtet. Likevel ble det noen uskarpe bilder med fullt vingespenn.
Det å få bilder av kongeørna i et magisk lys var en liten drøm som gikk i oppfyllelse - en romjulsdrøm...