lørdag 14. desember 2013

Ulv, ulv!

Ulv, ulv! Nok en gang er det gitt fellingstillatelse på ulv i Telemark. Et streifdyr har blitt observert i området øst for Skien de siste par ukene. Det er ikke dokumentert at gråbein har gjort noe skade. Siden Telemark ikke tilhører ulvesonen har ikke ulven rett til å leve i Telemark.

 

For enhver som er opptatt av å ha et rikt artsmangfold og som setter pris på alt naturen har å tilby, er det tragisk at ikke en rødlistet, enslig ulv skal få lov til å ta turen innom fylket vårt uten at det rykker i avtrekksfingeren til et utvalg rovdyrfiendtlige politikere og børsebærere.

Etter min mening har alle naturens skapninger lik rett til livets opphold her på moder jord akkurat som du og jeg, og naturen klarer fint å administrere sitt kretsløp dersom vi ikke forkludrer det til.


Jeg håper rovdyrvenner kan ta seg en skogstur i traktene øst for Gjerpensdalen for å holde gråbein på avstand til skuddkåte jegere i dagene som kommer.

Lykke til og god helg!

søndag 10. november 2013

Natur og mysterium

I disse dager har Jan Petter Bratsberg utstilling i Galleri Falkum i Skien. Natur og mysterium har Jan Petter kalt utstillingen sin.


Gjennom flere tiår har Jan Petter bergtatt folk med sine naturtro malerier av vår unike fauna og flora. Denne utstillingen er intet unntak. Ulv, bjørn, gaupe, mår, ørn, våker og falker i sine rette miljøer møter deg på veggene i galleriet.



Utstillingen begynte 2. november og varer frem til 24. november. Utstillingen er åpen lørdager og søndager mellom kl.12 og 15 i denne perioden.


tirsdag 1. oktober 2013

Presten, klokkeren og fanden

Det var en gang sognepresten, klokkeren og fanden skulle på fotojakt sammen. Tidlig lørdag morgen møttes de mellom bakkar og berg opp mot fjellet. Det var en kjølig og klar høstmorgen, men tunge fotosekker gjorde panna svett i motbakkene. Fanden gikk først, deretter fulgte klokkeren og til slutt presten.

Vel framme rigget de tre fotografene seg til. Spente satt de og ventet med store teler pekende i hver sin retning. Det store spørsmålet var om spurvehauken ville by opp til fest i dag. Samtidig som sola krøp over fjellene i øst og trollet sprakk, dukket hauken opp.

Presten, klokkeren og fanden prøvde etter beste evne å feste spurvehauken til minnekortet. Klokkeren var raskest på utløseren, så kom presten og til slutt fanden. I halvannen time holdt spurehauken show med nøtteskirkene til glede og fortvilelse for de fremmøtte, men så ble det brått stille.

Timene gikk uten at hauken dukket opp igjen. Presten prøvde både bønn og sms-varsel til han der oppe uten at det hjalp. Hauken syntes tydeligvis at det var nok for i dag.

Da sola begynte å krype ned bak fjellene i vest, pakket presten, klokkeren og fanden sammen og ruslet mellomfornøyde hjemover.

Snipp, snapp, snute så var dette fotoeventyret ute...








søndag 22. september 2013

Postkort fra Gaustatoppen

Gaustatoppen i Telemark er en av Norges vakreste fjelltopper. Toppen strekker seg 1883 meter inn i himmelen og gir vidsyn over en sjettedel av fastlands-Norge. Det finnes mange "postkortbilder" av den populære toppen.


Jeg har i flere år hatt en drøm om nettopp å fotografere et postkortbilde av fjellet i høstgule farger, med et snøhvitt dryss på toppen under en skyfri himmel. Det er ikke så mange korte høstdager der denne sjansen byr seg, men på fredag øynet jeg en mulighet. Jeg visste at det hadde lagt seg snø på Gaustatoppen tidligere denne uken, samtidig som Yr meldte klarvær og nærmest vindstille. Et par telefoner til turistnæringen på Gaustablikk på torsdag kveld bekreftet at Gaustatoppen fortsatt var hvit. Derfor var det bare å hive seg i bilen grytidlig fredag morgen. Litt over klokka ni parkerte jeg bilen på Gaustablikk. Forholdene var nærmest slik jeg hadde drømt om. En hvit topp strakk seg inn i en nærmest kongeblå himmel omkranset av høstgule farger. Det gjaldt å utnytte noe magiske minutter for i høyden skifter forholdene raskt.


Litt over klokka elleve måtte jeg gjøre vendereis for å rekke et ettermiddagsskift, men for en gangs skyld var det greit å avslutte fotograferingen. Postkortbildet jeg hadde drømt lå på minnekortet.

søndag 15. september 2013

Bloggtørke

Bloggen min har samlet støv den siste tiden. Jeg har hatt flere kortere fototurer, men de har blitt tilfeldige og ofte manglet mål og mening. Det har resultert i nærmest tomme minnekort, og tomme minnekort har gitt bloggtørke.

Det er på tide å få liv i et fotoprosjekt eller to utover høsten. Jeg har så vidt begynt å lete etter jerpa og håper å få hilse på den minste hønsefuglen om ikke så lenge. Om en måneds tid begynner jeg så smått å lokke hønsehauken til matfatet. Det skal bli spennende. Noen høstmotiver bør også være innefor rekkevidde.

I mellomtiden legger jeg ut noen bilder som er tatt før vi gikk over i en ny årstid.

Grønnstilk i solnedgang

 Soldogg og øyestikker 

 Tåkemorgen

Tåkemorgen

Lavskrike 

 Lavskrike

 Mårfanten

Mårfanten

 Multeplukker´n

fredag 9. august 2013

På Norges tak

Lørdag 20. juli tok familien turen til Juvasshytta for å bestige Galdhøpiggen. Dette var en tur vi hadde snakket om lenge og som små og store var spente på. Selv om sola skinte fra skyfri himmel, var det ikke mer en seks-sju grader og et kaldt drag i lufta. Ulltrøye, pannebånd og vanter var nødvendig selv om breføreren mente det var den varmeste dagen så langt i sommer.


Første etappe gikk på en steinete sti opp til Stuggubreen. Over Stuggubreen måtte vi gå i taulag før vi fritt kunne gå de siste bratte høydemeterne til toppen. Turen opp tok rundt tre og en halv time inklusive et par gode pauser og litt fotografering underveis.





På toppen gav klarværet vidsyn over jotnenes rike med majestiske fjellformasjoner i alle himmelretinger. Utsikten tok pusten fra en og en følte seg liten på Norges tak. Samtidig kjente man glede og stolthet over å få være en del av slik storslått norsk natur.



Hele turen tok ca. sju timer og små og store føtter syntes det var godt å kunne ta en liten hvil i Juvasshytta etter endt tur.

Takk til juniorene for nye, gode minner...

tirsdag 16. juli 2013

Mer moro i mårskogen

Måren har mer eller mindre daglig besøkt foringsplassen i mårskogen den siste tiden. Det har alltid blitt tomt for søtsakene i løpet av de mørkeste timene, men måren har ofte dukket opp ved daggry og solnedgang også. Til og med når sola har stått høyt på himmelen har den latt seg friste av rosiner og Sunda. Med andre ord mårens besøkelsestider har vært like forutsigbare som værmeldinga.

Måren er et utrolig listig dyr. Plutselig er den der, uten så mye som en lyd. Heldigvis sier småfuglene fra når nattens skygge nærmer seg. Like lydøst som den kommer, forsvinner den. Den viser seg aldri lenge av gangen, ofte bare i fem-seks minutter.

Det har vært tre ulike mår innom foringsplassen. En hann, hunn og et yngre individ. Hannen har virket tryggest blant fremmede lyder og lukter, og det er den som oftest har besøkt foringsplassen. Hunnen har  bare vært innom en gang, mens den minste har vist seg ved flere anledninger.






Måren er utrolig smidig, og den snor seg elegant innimellom stubber, røtter, langs trestammer og greiner.






fredag 5. juli 2013

I mårskogen

Måren trives aller best i urskogen, der trærne får tid til å bli gamle og grovvokste før de faller om og dør. Her ligger det rotvelter på kryss og tvers blant mosegrodde stubber, steiner og fjellnabber.


I den lyseste årstida må måren også bruke de lysere timene til å lete etter mat. På denne tida er det håp om å få et glimt av nattens skygge som den kalles. Men skal du mulighet til å se måren, bør du legge ut mat. Selv om måren er et rovdyr med smågnagere, ekorn og fugler på menyen, er den svak for søtsaker. Sunda og rosiner er godsaker den setter pris på.

Bildene er tatt i en bortgjemt urskog ikke alfor langt unna heimen.