Nysgjerrigheten tok overhånd

På torsdag tok jeg turen til Dalen for å besøke naturfotografenes gode venn, Jostein Hellevik, og hans nye "Einmannsbu". Målet var selvsagt å få knipset noen bilder av ørn også, men det var nysgjerrigheten rundt den nye plassen som i hovedsak trakk meg til Vest-Telemark.

Etter en bratt og kronglete, men morsom skutertur var vi framme ved "Einmannsbu". Jostein plasserte ut min medbrakte rev, mens jeg installerte meg i det lille, koselige fotoskjulet. Etter som natten gradvis ble visket ut, fikk jeg mer og mer oversikt over miljøet utenfor glugga. Jeg ble langt i fra skuffet over omgivelsene som åpenbarte seg. Plassen lå høyt, med vidsyn mot fjellene i sørøst. Det gav en utrolig flott soloppgang som farget himmelen og det tynne sløret med skyer.

En flokk med ravn ankom i lysningen, og de holdt meg med selskap det meste av dagen. Kongeørna lot dessverre vente på seg, men dukket opp etter at de siste solstrålene hadde forlatt plassen. Den ble sittende på reven til mørket meldte sin ankomst. Jeg visste på forhånd at det ofte er mer ustabilt med hensyn til ørneaktivitet på senvinteren, men nysgjerrigheten min hadde tatt overhånd denne gangen.

Det ble ikke det helt store fotoutbytte, da det ligger et par bilder av ørn på rev i arkivet fra før. Uansett koste jeg meg stort i "Einmannsbu". Det ble også tid til en hyggelig prat med den blide og alltid hyggelige rogalendingen etterpå.  Jeg har helt sikkert ikke satt mine føtter på Døli for siste gang...

Svanesjøen

Gradestokken på bilen viste 19 blå i det jeg parkerte ved utløpet av Svanesjøen. Med 500mm over skuldra smøg jeg mot elvekanten i skjul av noen busker. Sola var i ferd med å sende sine første stråler over åskammen i øst. Seks sangsvaner holdt meg under oppsikt og gled lenger og lenger fra elvebredden. Frostrøyken drev tett over vannskorpa. To av svanene la på svøm oppstrøms, og jeg fikk foreviget dem med et par bilder før de forsvant bak en sving. De andre svanene holdt seg i motlyset nedstrøms.

Jeg gav opp fotograferingen da sola hadde krøpet et stykke opp på himmelhvelvingen og jeg ikke lenger klarte å føle når jeg trykket ned utløseren. Det var artig å fotografere sangsvanene, og det blir ikke lenge til jeg får med meg en ny soloppgang ved utløpet av Svanesjøen.

Romjulsdrøm

Etter tre dager til ende med juleselskaper var det godt å kunne tilbringe et par romjulsdager i fotoskjulet. Både torsdag og fredag tilbrakte jeg i slottet. Begge dagene hadde vi invitert med oss gjester. På torsdag var to trauste Kragerøkarer med oss, og fredag var den ikke ukjente kunstneren Jan Petter Bratsberg gjest.

På vei innover i skogen knitret det i snøen under støvlene. Trærne hang snøtunge, og en fullmåne lagde trolske skygger i vinternatta. Som vanlig gjorde steinura opp til skjulet kroppen heit og luggen svett.

Gradvis ble østhimmelen farget rødoransje før de første solstrålene presset seg over åsryggen. Snøen ble malt rosa. Fulle av forventninger satt vi og ventet på den majestetiske kongeørna.

Samtidig som Nitimen begynte på radioen, hadde ei kongeørn slått seg ned ei furu bak skjulet. Vi satt med fingeren på utløseren, klare til å ta imot majesteten.

Ørna hadde tydeligvis funnet seg en god sittegrein. Den ble sittende å speide utover dalen hele dagen. Ei annen ørn slo seg ned i ei tørrgran på siden av fotoskjulet. En 500mm gav oss noen portretter av den. Ei tredje ørn viste seg. Alle var tydeligvis skeptiske til å slippe seg ned på reven eller rådyrene.

Det ble nok for urolig i fotoskjulet med fire skuddklare fotografer. Først da solas siste solstråler slikket åteplassen, torde ei ørn å angripe reven og rådyra. Til gjengjeld var lyset magisk det minuttet ørna gjorde sine angrep. Fire skarpladde kamera sørget for at ørna aldri torde å sette seg på åtet. Likevel ble det noen uskarpe bilder med fullt vingespenn.

Det å få bilder av kongeørna i et magisk lys var en liten drøm som gikk i oppfyllelse - en romjulsdrøm...

Godt nytt år til mine lesere!

Julebord med storfint besøk

I går var det tid for årets høydepunkt, julebordet på slottet. Jan, Jan Erik og jeg ruslet innover i skogen og opp brattlia i ly av nattemørket. En kald og frisk nordøst suste i tretoppene. Sekkene våre var tunglastet med fotoutstyr, julemat og julegaver. Nils Petter hadde gått i forveien for å fyre opp Jøtulen.

Som vanlig var kroppen fylt av spenning og forventninger. Nærmøte med kongeørna hadde latt vente på seg så langt i vinter. Likevel var det det sosiale samværet og kosen som var hovedmålet med gårsdagens tur. Et besøk av selveste kongen, ville selvsagt være en bonus og gjøre dagen fullkommen.

En rev ble lagt ut ved skrenten foran slottet. Kamera ble rigget i fotogluggene og vi satte oss til å gjøre det vi er verdensmestre til - vente.

De siste dagers vind og snøføyke hadde visket ut alle spor, så det var vanskelig å si om noen fjærkledde med kromme nebb og klør hadde besøkt åteplassen. Gårsdagens ruskevær gjorde meg optimistisk. Jeg hadde opplevde flere ørnemøter i ruskevær tidligere. Derfor hadde jeg en god følelse mens vi ventet på at natt skulle bli til dag.

Allerede rett før klokka ni ankom selveste kongen. Det var ikke rart smilet gikk rundt hodet på de fire trauste karene bak kamera. En flott, spraglete kongeørn med flere år bak seg satte de sylskarpe klørne direkte i rødreven. Ørna var tydelig skeptisk, for den satt lenge og speidet rundt seg før de første pelsdottene fôr med nordøsten. Det viste seg også raskt at undertegnede ikke hadde festet reven godt nok. Kongeørna flyttet reven flere meter mot stupet. Heldigvis gjorde den ikke flere fluktforsøk før den hadde pelset den i over to timer. Da hadde vi fått våre bilder.

Etter at ørna hadde reist med reven, tok det ikke lang tid før slottet og de omkringliggende dalstrøka ble fylt med ribbeos. Det ble en skikkelig juletallerken med ribbe, medisterkaker, surkål og poteter. Til dessert var det selvfølgelig riskrem. Jan fikk dessverre mandelen og marsipangrisen. Det var dagens eneste nedtur.

Jan Erik var dagens julenisse, og det var tydelig at vi tre andre hadde vært snille i året som gikk. Vi fikk hvert vårt eksemplar av den siste filmen til Jan Erik og en flott fotobok.

Etter at mørket hadde senket seg over slottet, ruslet fire blide og fornøyde fotografer hjemover med sekken fylt opp med nye, unike opplevelser og minner.

God jul!

God jul og godt nytt fotoår!

Jeg vil ønske alle som tar turen innom bloggen min en god jul og et riktig godt nytt fotoår.

"Sansenes marked" på NRK1

Førstkommende tirsdag vises naturdokumentaren "Sansenes marked" i "Ut i naturen". Det er min gode fotovenn Jan Erik Tangen som står bak opptakene. Dokumentaren handler om å bruke sansene våre i møte med naturen. Det gjør i følge Jan Erik naturopplevelsene enda større. Filmen tar for seg både små og nære naturopplevelser, men også møter med mer sky og sjeldnere arter i Grenlandsnaturen.

Opptakene til dokumentaren har Jan Erik gjort i løpet av de to siste årene. "Sansenes marked" er Jan Erik sin tredje film som vises i "Ut i naturen". Han har tidligere laget programmene "Jens - turmann og tegner " og "Bent - båt, børse, bær og brød".

Få med deg "Ut i naturen" tirsdag 27. november kl. 19.45 på NRK1!

Ørnebu i tåkeheimen

Jeg var som vanlig fylt med forventninger i det jeg ruslet opp svettelia til ørnebu i går morges. Majesteten hadde vært innom åteplassen to dager tidligere. Ville det bli nærmøte med kongeørna?

Over meg var himmelen krydret med stjerner. Værmeldingen hadde lovet etterlengtede solgløtt etter mye gråvær de siste ukene, men også fare for lokal tåke. Det siste varselet slo til. Det ble en dag i tåkeheiemen.

Det var tydelig at kongeørna ikke fant vegen i tåka, for den uteble i dag også. Det samme gjorde flokken med ravn som hadde fylt minnebrikka på viltkameraet dagen i forveien. En hønsehauk tok i stedet beslag på åteplassen. I nesten fire sammenhengende timer satt den og forsynte seg av rådyret. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt lei av herr Hauks lange bordsetting.