Endelig kom kongen

Lørdagens julebord på slottet tok heldigvis ikke knekken på meg. Det var derfor enkelt å hoppe i turbuksa da klokkeradioen gav lyd fra seg. På vei til gammalskjulet viste temperaturmåleren på bilen -5 grader. Landskapet hadde beholdt vinterdrakta den tok på seg fredag. Billysene fikk snøkrystallene til å glitre som diamanter og på himmelhvelvingen blinket millioner av stjerner. Det var ikke uten grunn at godfølelsen snek seg inn under huden min.

Vel framme ved mitt andre hjem kunne jeg konstatere at torsdagens kjøtt hadde fått vinger og fløyet sin vei. Viltkameratet gav meg liten hjelp med å fortelle hvilken retning det hadde tatt. Nytt elgskav ble derfor lagt inni rådyrkalven og grevlingen før jeg tok plass foran propanovnen i skjulet. Det var ennå en stund til østhimmelen ville blekne.

Jeg fikk et forvarsel på at dette var min dag da en stor fugl fløy forbi fotoskjulet mens det ennå var høy iso og lange lukkertider. Sidesynet mitt kunne bare konstatere at den var større enn ravn.

Plutselig satt kongeørna i tørrgrana foran meg. Pulsen steg samtidig som leppene formet et forsiktig smil. Jeg lot kamera være i ro. En liten kamerabevegelse skulle ikke blåse denne sjansen. Etter noen sekunder i grana slapp kongen seg ned på rådyrkalven. Landingen med to meter vingespenn havnet kun på mitt private minnekort.



Kongen satt og spiste elgskav i over 20 minutter før den lydløst og uten forvarsel slapp seg ut over dalen. Sannsynligvis ble den skremt av en ivrig turgåer i området. Rett etter at ørna hadde forsvunnet, hørte jeg tydelige skritt i skaresnøen. Bittert, men naturen er fri for alle...

Kongen kom dessverre ikke tilbake, men en hønsehauk dukket opp etter at sola hadde forsvunnet bak fjellene i sørvest.

Endelig hadde kongen kommet på besøk. Vi begynte å legge ut åte i begynnelsen av oktober, men høstens mildvær får ta skylda for at ørna har latt vente på seg. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen!

Julebord på slottet

I ly av mørket ruslet fire fotonisser oppover til slottet med tunge sekker. Foruten fotoutstyr, var sekkene i dag lastet med ribbe, medisterkaker, julepølser og riskrem. Det var tid for å arrangere vårt første julebord i det nybygde fotoskjulet.

De fjærkledde glimret dessverre med sitt fravær. Derfor ble dagens høydepunkt utvilsomt juletallerkenen. Poteter ble kokt, ribbe, medisterkaker og pølser varmet opp. Hele dalen ble dekket av et tett lag med ribbeos, og det var bare så vidt solstrålene klarte å bryte gjennom. Det merkelige var at ikke all verdens fugler kom og hakket på glassrutene i håp om å få en smakebit av jul. Julemiddagen ble forøvrig toppet med riskrem til dessert. Det må nevnes at undertegnende som vanlig fant mandelen og ble belønnet med en feit marispangris.

Til tross for at minnebrikkene var like tomme da vi dro som da vi kom, hadde vi en særdeles hyggelig dag på slottet. Det er jo bare å håpe på at en ny tradisjon har blitt født...

The eagle has landed

Søndag kveld bar det til skogs for å sjekke åteplassen foran gammalskjulet. Regnvær gjorde veiene speilblanke og kjøreturen til et sjansespill, men hva ofrer man ikke for hobbyen sin?

Jeg hadde ikke vært ved gammalskjulet siden mandag kveld. Slakteavfallet jeg la ut da var selvsagt borte. Grevlingen hadde også slanket seg betraktlig i løpet av uka. Jeg skulle gjerne visst hvem som hadde vært på besøk. Mest sannsynlig var det kråkefugler, hønsehauk og rev som hadde hatt etegilde.

Vi har hatt et viltkamera stående på plassen noen uker, men det har ikke fungert tilfredsstillende så langt. Kun portretter av en ivrig fôrer hadde funnet veien til minnebrikka. Derfor var det bare så vidt jeg tok bryet med å sjekke kameraet i regnværet. Til min store glede hadde kameraet fanget 30-40 bilder av en kongeørn. Yes, the eagle has landed...

                                                                                            Arkivfoto

Det skal bli spennende å følge med fremover. Desember har erfaringsmessig vært en måned med mye ørneaktivitet på åteplassen. Jeg klarer knapt å vente til anledningen byr seg å sitte i gammalskjulet igjen.

Førjulstemning i Øyfjell

Det ble familietur til hytta i Øyfjell denne helgen. Det var et godt valg. Vel fremme fredag kveld ble vi møtt med 30-40 cm puddersnø og snøkrystaller som blinket som diamanter i måneskinnet. Snøtunge trær sammen med Luna skapte eventyrstemning på hytta.

Vi hadde ikke besøkt hytta siden begynnelsen av oktober. Derfor var det på tide med en førjulstur. Lei av høstens mildvær var vi på jakt etter snø og vinterstemning, samtidig som årets julekortbilde hadde latt vente på seg.

Mens jeg venter på kongen

Fredag kveld la jeg ut et rådyr og en grevling foran gamle, nostalgiske Haukebu. Nysgjerrigheten på aktiviteten foran bua rev meg søndag morgen ut av den varme, gode senga mens alle andre befant seg i dømmeland.

                                          34mm 1/160s med f/6,3 -0,33EV og ISO 500

Yr hadde meldt overskyet vær hele dagen, mens Storm gav håp om en fargesprakende morgenhimmel. Realiteten ble tjukk tåke med sikt på knappe femti meter. Etter mange dager med grått mildvær gleder jeg meg stort til kong vinter kommer og bytter ut kulissene.

Det var liten tvil om at det hadde vært stor aktivitet på åteplassen i løpet av lørdagen. Rådyret var skrumpet betraktelig i løpet av et døgn. Mange spørsmål svirret rundt i hodet mens jeg monterte opp kamera. Var det hønsehauken som hadde hatt kalas sammen med kråkefuglene, eller hadde kongen vært innom. Svaret får jeg aldri, men det kan vel ikke være lenge før ørna kommer på besøk.

                                          300mm 1/500s med f/5 -0,67EV og ISO 1000

I mens har jeg det utrolig artig med å fotografere hønsehauken. Den kommer høyt opp lista over mine favoritter.

                                         300mm 1/500s med f/5 -0,67EV og ISO 1000

Innvielse av Slottet

Lørdag var det duket for innvielse av Slottet, vårt nye fasjonalble fotoskjul. Det ble en høytidelig markering med flott fuglesang, god stemning og ikke minst napoleonskake. Foruten vi som hadde bygget Slottet, var blåmeis, kjøttmeis, spettmeis, flaggspett, hønsehauk og kongeørn invitert. Den eneste som ikke dukket opp var kongen selv (les kongeørna).

Arbeidet med Slottet startet på sensommeren. Det har blitt mange dugnadstimer med bæring av materialer og snekring før vi kom i mål. Derfor var det en fornøyd gjeng som møtte opp halv sju på lørdag morgen. Endelig var det kun fotosekken som skulle bæres oppover de bratte bakkene.

                                                                          Foto: Jan Erik Tangen

Slottet er bygget romslig med plass til fire fotografer. Det er mulig å fotografere ut av alle de fire veggene. Til sammen er det 13 fotoplasser. Det som kanskje er spesielt med Slottet er at vi kan velge om vi vil fotografere gjennom enveisglass eller gjennom åpninger i stoffdukene. Alle glassene gir oss svært god oversikt over hva som skjer utenfor. Ingen av oss har erfaring med enveisglass fra før, så det skal bli spennede å se hvordan bildekvaliteten blir sammelignet med tradisjonelle løsninger.

                                                                        Foto: Jan Erik Tangen



                                                                         Foto: Jan Erik Tangen



                                                                         Foto: Jan Erik Tangen

Vi gleder oss til fortsettelsen, og vi har stor tro på mange unike opplevelser fremover.

Tåkestemning ved haukeskjulet

En kald, klar luft møtte meg i det jeg åpnet utgangsdøra kl. 05.15 i dag tidlig. Etter uker med grått, trist mildvær var det godt å kjenne at temperaturen hadde presset seg under null. Over meg blinket stjernene og en stor måne lyste opp en mørk novembermorgen. Jeg begynte å fantasere om en fargerik østhimmel.

En skoletime etter avreise var jeg på plass ved fotoskjulet. Jeg kjente at jeg gledet meg, samtidig som kroppen var fylt med spenning. Egentlig er jeg alltid spent når jeg skal ut å fotografere, men det kriblet litt ekstra i dag. De siste turene til fotoskjulet hadde gitt få bilder. Ville hønsehauken dukke opp igjen? Og når ville kongeørna finne veien til matfatet?

Elgkjøtt ble lagt ut ved hver sin rot før jeg krøp inn i fotoskjulet og rigget opp min 300mm og 500mm. Det var ennå en god stund til østhimmelen gradvis ville blekne. Mens jeg ventet på lyset, satt jeg og lyttet. Til stillheten. Stillhet er næring for tankene mine. Jeg legger ikke skjul på at fotoskjulet har blitt mitt lille fristed fra hverdagens kjas og mas, og et sted hvor det er godt å få være i fred med tankene og drømmene sine.

Samtidig som østhimmelen lysnet kom tjukk tåke sigende. Bakgrunnen ble hvit og kjedelig. Ikke nå igjen! Bare av og til kunne jeg skimte innsjøen under meg. Ute var det fortsatt stille. Kun et par meiser hadde våknet til liv.

I det nitimen begynte på P1, forsøkte sola å presse seg gjennom tåka. Omtrent i samme øyeblikk oppdaget jeg en hauk ved den borterste rota. Gjennom 500mm så jeg at det var en voksen hønsehauk. Den hadde tydelige tverrstriper over brystet. Det var første gangen jeg hadde sett denne hauken foran skjulet.



                                      500mm 1/8000s med f/14 -4,33EV og ISO 1000

Hauken satte seg til rette og begynte å rive opp kjøtt fra et par elgknokler jeg hadde lagt ut. Den var hele tiden på vakt og kikket stadig opp mot himmelen samtidig som den la vingene rundt matfatet. I bortimot tre kvarter satt hauken og spiste 10-12 meter foran meg. Bildene raste inn på minnekortet i samme takt som lønna mi forsvinner ut av kontoen.

                                       500mm 1/640s med f/4 +0,35EV og ISO 1600

Dagen var reddet. Jeg var mer enn fornøyd. Om jeg ikke fikk noen gullbilder, fikk jeg oppleve et prakteksemplar av en hønsehauk på nært hold. Jeg kan ikke forestille meg en bedre hobby...

                                    500mm 1/2500s med f/6,3 +0,16EV og ISO 800



                                         500mm 1/1600s med f/6.3 0EV og ISO 1000

                                    500mm 1/2500s med f/5,6 -1,35EV og ISO 1000