Endelig kom kongen

Lørdagens julebord på slottet tok heldigvis ikke knekken på meg. Det var derfor enkelt å hoppe i turbuksa da klokkeradioen gav lyd fra seg. På vei til gammalskjulet viste temperaturmåleren på bilen -5 grader. Landskapet hadde beholdt vinterdrakta den tok på seg fredag. Billysene fikk snøkrystallene til å glitre som diamanter og på himmelhvelvingen blinket millioner av stjerner. Det var ikke uten grunn at godfølelsen snek seg inn under huden min.

Vel framme ved mitt andre hjem kunne jeg konstatere at torsdagens kjøtt hadde fått vinger og fløyet sin vei. Viltkameratet gav meg liten hjelp med å fortelle hvilken retning det hadde tatt. Nytt elgskav ble derfor lagt inni rådyrkalven og grevlingen før jeg tok plass foran propanovnen i skjulet. Det var ennå en stund til østhimmelen ville blekne.

Jeg fikk et forvarsel på at dette var min dag da en stor fugl fløy forbi fotoskjulet mens det ennå var høy iso og lange lukkertider. Sidesynet mitt kunne bare konstatere at den var større enn ravn.

Plutselig satt kongeørna i tørrgrana foran meg. Pulsen steg samtidig som leppene formet et forsiktig smil. Jeg lot kamera være i ro. En liten kamerabevegelse skulle ikke blåse denne sjansen. Etter noen sekunder i grana slapp kongen seg ned på rådyrkalven. Landingen med to meter vingespenn havnet kun på mitt private minnekort.



Kongen satt og spiste elgskav i over 20 minutter før den lydløst og uten forvarsel slapp seg ut over dalen. Sannsynligvis ble den skremt av en ivrig turgåer i området. Rett etter at ørna hadde forsvunnet, hørte jeg tydelige skritt i skaresnøen. Bittert, men naturen er fri for alle...

Kongen kom dessverre ikke tilbake, men en hønsehauk dukket opp etter at sola hadde forsvunnet bak fjellene i sørvest.

Endelig hadde kongen kommet på besøk. Vi begynte å legge ut åte i begynnelsen av oktober, men høstens mildvær får ta skylda for at ørna har latt vente på seg. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen!