På Norges tak

Lørdag 20. juli tok familien turen til Juvasshytta for å bestige Galdhøpiggen. Dette var en tur vi hadde snakket om lenge og som små og store var spente på. Selv om sola skinte fra skyfri himmel, var det ikke mer en seks-sju grader og et kaldt drag i lufta. Ulltrøye, pannebånd og vanter var nødvendig selv om breføreren mente det var den varmeste dagen så langt i sommer.

Første etappe gikk på en steinete sti opp til Stuggubreen. Over Stuggubreen måtte vi gå i taulag før vi fritt kunne gå de siste bratte høydemeterne til toppen. Turen opp tok rundt tre og en halv time inklusive et par gode pauser og litt fotografering underveis.

På toppen gav klarværet vidsyn over jotnenes rike med majestiske fjellformasjoner i alle himmelretinger. Utsikten tok pusten fra en og en følte seg liten på Norges tak. Samtidig kjente man glede og stolthet over å få være en del av slik storslått norsk natur.

Hele turen tok ca. sju timer og små og store føtter syntes det var godt å kunne ta en liten hvil i Juvasshytta etter endt tur.

Takk til juniorene for nye, gode minner...

Mer moro i mårskogen

Måren har mer eller mindre daglig besøkt foringsplassen i mårskogen den siste tiden. Det har alltid blitt tomt for søtsakene i løpet av de mørkeste timene, men måren har ofte dukket opp ved daggry og solnedgang også. Til og med når sola har stått høyt på himmelen har den latt seg friste av rosiner og Sunda. Med andre ord mårens besøkelsestider har vært like forutsigbare som værmeldinga.

Måren er et utrolig listig dyr. Plutselig er den der, uten så mye som en lyd. Heldigvis sier småfuglene fra når nattens skygge nærmer seg. Like lydøst som den kommer, forsvinner den. Den viser seg aldri lenge av gangen, ofte bare i fem-seks minutter.

Det har vært tre ulike mår innom foringsplassen. En hann, hunn og et yngre individ. Hannen har virket tryggest blant fremmede lyder og lukter, og det er den som oftest har besøkt foringsplassen. Hunnen har  bare vært innom en gang, mens den minste har vist seg ved flere anledninger.

Måren er utrolig smidig, og den snor seg elegant innimellom stubber, røtter, langs trestammer og greiner.

I mårskogen

Måren trives aller best i urskogen, der trærne får tid til å bli gamle og grovvokste før de faller om og dør. Her ligger det rotvelter på kryss og tvers blant mosegrodde stubber, steiner og fjellnabber.

I den lyseste årstida må måren også bruke de lysere timene til å lete etter mat. På denne tida er det håp om å få et glimt av nattens skygge som den kalles. Men skal du mulighet til å se måren, bør du legge ut mat. Selv om måren er et rovdyr med smågnagere, ekorn og fugler på menyen, er den svak for søtsaker. Sunda og rosiner er godsaker den setter pris på.

Bildene er tatt i en bortgjemt urskog ikke alfor langt unna heimen.

På jakt etter blåstrupa

Lørdag for ei uke siden stod jeg grytidlig opp for å jakte på blåstrupa. Turen gikk vestover til Haukelifjell. Planen var å være ved Haukeliseter ved soloppgang, men denne gangen hadde jeg ikke gjort hjemmeleksa mi. På Haukelifjell lå det fortsatt is på vannene, fjellbjørka stod i knopp og utgangspunktet mitt lå i skyggesida. Ute var det en isende nordavind som holdt kvikksølvet så vidt over frysepunktet. Jeg gjorde derfor en u-sving slik at jeg rakk tilbake til hytta for å lage frokost til resten av familien som var i ferd med å våkne til liv. Med andre ord en real bomtur.

Jeg gir sjelden opp. Søndag morgen gikk turen motsatt vei. Møsvasstangen var målet. Framme ved tangen ble jeg møtt av de flotteste kulisser. En skyfri himmel over en snøflekkete Hardangervidda i bakgrunnen var et eventyrlig skue. Opplevelsen ble ikke mindre av gjøkenes ko-ko som runget i alle himmelretninger eller traneparet som ruslet på myra i horisonten. Toppen ble nådd da fjellets nattergal omsider dukket opp i fjellbjørka foran meg. Endelig fikk jeg oppleve den vakre blåstrupehannen på nært hold.

I bekkedalen

Mine gode fotovenn Jan Erik Tangen har avslørt en av sine hemmeligheter, en idyllisk og bortgjemt bekkedal i Grenland. Å rusle langs den flomstore bekken er som å bevege seg inn i en jungel. Bregnene står meterhøye mellom trær som strekker seg titalls meter mot lyset. På bakken ligger mosekledde rotvelter på kryss og tvers. Her har naturen fått gå sin gang uten menneskelige inngrep i lange tider. Nå på senvåren er bekkedalen farget i sterke grønnfarger.

For noen dager siden ruslet jeg innover bekkedalen på jakt etter nasjonalfuglen vår som har tilhold her inne. På veien stoppet jeg opp flere steder for å beskue vannmengdene som presset seg fram på sin ferd mot havet. I ei bortgjemt lomme på fotosekken fant jeg et støvete ND-filter, og jeg tok meg tid til å leke med lange lukkertider og rennende vann.

Fossekallen hadde i fjor reir i en fjellvegg over en fosshøl et stykke innover dalen. I fjor på denne tida var ungene ute av redet. Den kjølige våren i år får ta skylda for at fossekallparet fortsatt fløy med insektlarver til reiret. Jeg satt en god stund og posterte ved fosshølen. En vintererle dukket også opp langs bekkekanten mens jeg foreviget den kneisende nasjonalfuglen vår.

En slik dag er det deilig bare å være tilstede. Bruke sansene. Lytte til rennende vann - selve livsåren i dalen. Fuglesangen. Kjenne lukten av våt mold. Se hvordan nytt liv tar  form etter vinterdvale. Og ikke minst føle. Det er når jeg er ute i naturen at jeg har tid til å kjenne på følelsene. Naturen gir ro og harmoni.  

Fra frustrasjon til glede i tiurskogen

Forrige uke klarte jeg ikke å vente lenger på vårens vakreste skuespill. Tirsdag ble vår Toyota Yaris lastet full med telt, sovepose, fotoutstyr og ikke minst forventninger. For meg er det vårens høydepunkt å komme ut i gammelskogen når storfuglene entrer naturens teaterscene.

Det var meg uvisst hvor langt våren hadde kommet i den snørike bygda Øyfjell, men jeg hadde ikke kommet langt opp i bakkene fra Høydalsmo før naturen viste at den fortsatt hadde vinterdrakten på. Rundt hytta lå det minst 30-40 cm blaut snø.

Det var trugeføre inn til tiurleiken. Kun rundt enkelte trelegger hadde snøen smeltet. Det store spørsmålet var hvor sjefstiuren holdt til i år. Det var få fotspor som avslørte tiurfantene. Kuldegrader om natta gav dårlige fotavtrykk. Spillskit fantes ikke. Teltet ble derfor slått opp ved en av gammelskogens kjente scener.

De to første nettene ble vindfulle. Kuling fra vest gjorde det vanskelig å høre tiurene spille. Ingen storfugl var heller å se gjennom teltgluggene. Det var tydelig at forestillingen ikke hadde kommet skikkelig i gang. Derfor vendte jeg nesa hjemover et par dager til fordel for jentungens fotballkamp og broderens bursdagsfeiring.

Lørdag tok minstemann og jeg turen tilbake til tiurens rike. Denne gangen flyttet vi teltet hundre meter lenger ned i tiurlia. Et viltkamera hadde avslørt en spillende tiur på det som var hovedscenen for et par år tilbake. Spente krøp vi begge ned i soveposen til en gyllen vesthimmel. Det tok ikke mange minuttene før junior fant veien inn i drømmeland. Selv lå jeg og lyttet til storfuglene som inntok nattekvisten sin. Flere fugler landet med et brak lenger oppe i lia. Det var derfor en lettelse da det knaket godt i beitefurua over oss. Endelig kunne jeg slappe av og prøve å få litt søvn der jeg lå som en makaroni i hjørnet av et altfor lite telt. I halv firetida ble jeg vekket av knepping på utsiden. Tiuren kunne skimtes på knausen foran oss. Ei røy var en kort tur nedpå bakken før hun satte seg sammen med ei venninne i furua over spillplassen. Junior ble dradd opp av soveposen for å få et glimt av fuglene, men det tok ikke mange minuttene før han forsvant tilbake til sitt drømmeland. Heldigvis fikk han se og høre tiuren før den forsvant lenger nedover lia og den viste seg bare sporadisk gjennom noen glisne graner.

Jeg ble liggende ved den gamle hovedscenen i tre netter, men det ble aldri noe skikkelig spill foran teltet mitt. Hver morgen ble jeg vekket av tiurfanten som kneppet foran kamuflasjen, men den forsvant alltid lenger nedover lia og kom kun tilbake på korte visitter utenfor skuddhold. Røyene uteble også. Det er spennende å ligge å lytte til storfuglenes musikalske spill, men jeg var på leik for å feste opplevelsene til minnebrikka. Derfor var det ikke til å komme bort i fra at jeg begynte å bli en smule frustrert.

Samtidig som jeg lå ved den gode, gamle spillplassen, flyttet jeg viltkameraet rundt for å prøve å kartlegge hvor tiurene spilte og hvem som hadde dametekke. Tirsdag morgen fant jeg endelig en tiur med draget. Tiuren hadde samlet hele seks røy på den knausen jeg tilbrakte to netter ved uka i forveien. Formiddagstimene ble derfor brukt til å flytte leiren igjen. Jeg hadde nå famlet rundt i tiurlia i fem døgn med kun noen få bilder av storfugl i dårlig lys som resultat.

For hver dag som hadde gått uten at forventningene mine ble innfridd, merket jeg at skulderene ble stivere og høyere. Mulig det var forventningene mine som var for store i utgangspunktet. Fjorårets mislykkede tiurleik fotomessig, gjorde at jeg hadde et sterkt ønske om å lykkes i år.

Onsdag morgen kom forløsningen. En flott tiur vekket meg kvart over tre. En time seinere hørte jeg de første vingeslagene av ei røy. Deretter entret de scenen i tur og orden. På det meste var åtte røyer med på forestillingen samtidig. Jentene var klare og la seg flate på den snødekte knausen, men tiurfanten hadde tydeligvis ikke ladet børsa enda. Jentene ble utålmodige og vekslet mellom å ligge flate for tiuren og å beite i nærmeste furu. I over seks timer jobbet tiuren intenst med å holde røyene samlet. Da sola hadde kommet et godt stykke opp på himmelhvelvingen, var røyene lei av å vente på Don Juan. Tilbake stod en småkneppende og slukøret tiurfant.

Tiuren ruslet tilbake til sitt dagområde ved lunsjtider. Da hadde undertegnende sittet på kne i nærmere en arbeidsdag. En sms ble sendt til en bekjent i Røde kors i Vinje med ønske om bistand. Til svar fikk jeg beskjed om at luftambulansen allerede var på vei. Til tross for stive kneledd, hadde jeg fått fylt opp et par minnekort med bilder og de siste dagers frustrasjon var glemt. Det var en tilfreds fotograf som krøp ut av teltet på formiddagen.

Onsdag ettermiddag vendte jeg nesa hjemover til heimen. Det føltes litt ergelig å forlate tiurlia nå som jeg endelig hadde knekt koden og spillet var i ferd med nå høydepunktet. Selv om jeg ikke ble vitne til noen paringer, og selv om det tok tid før jeg fant ut av leiken denne våren, er jeg glad for at naturen er uforutsigbar. Det gjør naturfotografering langt mer spennende og ikke minst gøy når man lykkes med sine prosjekter.

Jeg gleder meg allerede til neste vår...