I bekkedalen

Mine gode fotovenn Jan Erik Tangen har avslørt en av sine hemmeligheter, en idyllisk og bortgjemt bekkedal i Grenland. Å rusle langs den flomstore bekken er som å bevege seg inn i en jungel. Bregnene står meterhøye mellom trær som strekker seg titalls meter mot lyset. På bakken ligger mosekledde rotvelter på kryss og tvers. Her har naturen fått gå sin gang uten menneskelige inngrep i lange tider. Nå på senvåren er bekkedalen farget i sterke grønnfarger.

For noen dager siden ruslet jeg innover bekkedalen på jakt etter nasjonalfuglen vår som har tilhold her inne. På veien stoppet jeg opp flere steder for å beskue vannmengdene som presset seg fram på sin ferd mot havet. I ei bortgjemt lomme på fotosekken fant jeg et støvete ND-filter, og jeg tok meg tid til å leke med lange lukkertider og rennende vann.

Fossekallen hadde i fjor reir i en fjellvegg over en fosshøl et stykke innover dalen. I fjor på denne tida var ungene ute av redet. Den kjølige våren i år får ta skylda for at fossekallparet fortsatt fløy med insektlarver til reiret. Jeg satt en god stund og posterte ved fosshølen. En vintererle dukket også opp langs bekkekanten mens jeg foreviget den kneisende nasjonalfuglen vår.

En slik dag er det deilig bare å være tilstede. Bruke sansene. Lytte til rennende vann - selve livsåren i dalen. Fuglesangen. Kjenne lukten av våt mold. Se hvordan nytt liv tar  form etter vinterdvale. Og ikke minst føle. Det er når jeg er ute i naturen at jeg har tid til å kjenne på følelsene. Naturen gir ro og harmoni.