Fra frustrasjon til glede i tiurskogen

Forrige uke klarte jeg ikke å vente lenger på vårens vakreste skuespill. Tirsdag ble vår Toyota Yaris lastet full med telt, sovepose, fotoutstyr og ikke minst forventninger. For meg er det vårens høydepunkt å komme ut i gammelskogen når storfuglene entrer naturens teaterscene.

Det var meg uvisst hvor langt våren hadde kommet i den snørike bygda Øyfjell, men jeg hadde ikke kommet langt opp i bakkene fra Høydalsmo før naturen viste at den fortsatt hadde vinterdrakten på. Rundt hytta lå det minst 30-40 cm blaut snø.

Det var trugeføre inn til tiurleiken. Kun rundt enkelte trelegger hadde snøen smeltet. Det store spørsmålet var hvor sjefstiuren holdt til i år. Det var få fotspor som avslørte tiurfantene. Kuldegrader om natta gav dårlige fotavtrykk. Spillskit fantes ikke. Teltet ble derfor slått opp ved en av gammelskogens kjente scener.

De to første nettene ble vindfulle. Kuling fra vest gjorde det vanskelig å høre tiurene spille. Ingen storfugl var heller å se gjennom teltgluggene. Det var tydelig at forestillingen ikke hadde kommet skikkelig i gang. Derfor vendte jeg nesa hjemover et par dager til fordel for jentungens fotballkamp og broderens bursdagsfeiring.

Lørdag tok minstemann og jeg turen tilbake til tiurens rike. Denne gangen flyttet vi teltet hundre meter lenger ned i tiurlia. Et viltkamera hadde avslørt en spillende tiur på det som var hovedscenen for et par år tilbake. Spente krøp vi begge ned i soveposen til en gyllen vesthimmel. Det tok ikke mange minuttene før junior fant veien inn i drømmeland. Selv lå jeg og lyttet til storfuglene som inntok nattekvisten sin. Flere fugler landet med et brak lenger oppe i lia. Det var derfor en lettelse da det knaket godt i beitefurua over oss. Endelig kunne jeg slappe av og prøve å få litt søvn der jeg lå som en makaroni i hjørnet av et altfor lite telt. I halv firetida ble jeg vekket av knepping på utsiden. Tiuren kunne skimtes på knausen foran oss. Ei røy var en kort tur nedpå bakken før hun satte seg sammen med ei venninne i furua over spillplassen. Junior ble dradd opp av soveposen for å få et glimt av fuglene, men det tok ikke mange minuttene før han forsvant tilbake til sitt drømmeland. Heldigvis fikk han se og høre tiuren før den forsvant lenger nedover lia og den viste seg bare sporadisk gjennom noen glisne graner.

Jeg ble liggende ved den gamle hovedscenen i tre netter, men det ble aldri noe skikkelig spill foran teltet mitt. Hver morgen ble jeg vekket av tiurfanten som kneppet foran kamuflasjen, men den forsvant alltid lenger nedover lia og kom kun tilbake på korte visitter utenfor skuddhold. Røyene uteble også. Det er spennende å ligge å lytte til storfuglenes musikalske spill, men jeg var på leik for å feste opplevelsene til minnebrikka. Derfor var det ikke til å komme bort i fra at jeg begynte å bli en smule frustrert.

Samtidig som jeg lå ved den gode, gamle spillplassen, flyttet jeg viltkameraet rundt for å prøve å kartlegge hvor tiurene spilte og hvem som hadde dametekke. Tirsdag morgen fant jeg endelig en tiur med draget. Tiuren hadde samlet hele seks røy på den knausen jeg tilbrakte to netter ved uka i forveien. Formiddagstimene ble derfor brukt til å flytte leiren igjen. Jeg hadde nå famlet rundt i tiurlia i fem døgn med kun noen få bilder av storfugl i dårlig lys som resultat.

For hver dag som hadde gått uten at forventningene mine ble innfridd, merket jeg at skulderene ble stivere og høyere. Mulig det var forventningene mine som var for store i utgangspunktet. Fjorårets mislykkede tiurleik fotomessig, gjorde at jeg hadde et sterkt ønske om å lykkes i år.

Onsdag morgen kom forløsningen. En flott tiur vekket meg kvart over tre. En time seinere hørte jeg de første vingeslagene av ei røy. Deretter entret de scenen i tur og orden. På det meste var åtte røyer med på forestillingen samtidig. Jentene var klare og la seg flate på den snødekte knausen, men tiurfanten hadde tydeligvis ikke ladet børsa enda. Jentene ble utålmodige og vekslet mellom å ligge flate for tiuren og å beite i nærmeste furu. I over seks timer jobbet tiuren intenst med å holde røyene samlet. Da sola hadde kommet et godt stykke opp på himmelhvelvingen, var røyene lei av å vente på Don Juan. Tilbake stod en småkneppende og slukøret tiurfant.

Tiuren ruslet tilbake til sitt dagområde ved lunsjtider. Da hadde undertegnende sittet på kne i nærmere en arbeidsdag. En sms ble sendt til en bekjent i Røde kors i Vinje med ønske om bistand. Til svar fikk jeg beskjed om at luftambulansen allerede var på vei. Til tross for stive kneledd, hadde jeg fått fylt opp et par minnekort med bilder og de siste dagers frustrasjon var glemt. Det var en tilfreds fotograf som krøp ut av teltet på formiddagen.

Onsdag ettermiddag vendte jeg nesa hjemover til heimen. Det føltes litt ergelig å forlate tiurlia nå som jeg endelig hadde knekt koden og spillet var i ferd med nå høydepunktet. Selv om jeg ikke ble vitne til noen paringer, og selv om det tok tid før jeg fant ut av leiken denne våren, er jeg glad for at naturen er uforutsigbar. Det gjør naturfotografering langt mer spennende og ikke minst gøy når man lykkes med sine prosjekter.

Jeg gleder meg allerede til neste vår...