Naturfotografer er ikke som andre fotografer...

På tirsdag kveld tok jeg turen til gammalskjulet for å sjekke viltkameraet. Kun ett kongeørnbesøk på over ei uke var alt på minnebrikka. Var det de siste ukene med mildvær som hadde skylda eller hadde ørnene alt begynt å finne tilbake til revirene sine?

Jeg gravde spekulasjonene ned i den lille snøen som var igjen foran gammalskjulet og bestemte meg for å prøve lykken dagen etter. Jeg hadde liksom ikke lyst til å gi slipp på de majestetiske fuglene enda. Dessuten hadde jeg en flott rødrev i fryseboksen. Den måtte uansett ut av fryseren dersom jeg skulle få plass til sommerens grillmat.

Naturfotografer er ikke som andre fotografer. Til tross for at det var større sjanse for å vinne i vikinglotto på onsdag, satte jeg klokkeradioen på vekking kl. 04.30. Jeg klamret med til mine gjentakelser om at det er uforutsigbarheten som gjør naturfoto så spennende, og at du aldri kan vite hva som skjer.

Klokka 05.58 var jeg på plass i gammalskjulet. Jeg visste at jeg hadde mange timer i campingstol foran meg. I følge lokalavisa var det ikke solnedgang før nærmere barnetv-tid.
Selv om jeg ikke var overfylt av optimisme, fortalte magefølelsen at det kom til å skje noe foran 300mm min denne dagen. Dessuten hadde jeg vinterferie, så jeg kunne unne meg et halvt døgn i mitt eget selskap.

Jeg hadde erfart flere ganger tidligere at magefølelsen ikke er noe du skal kimse med. Presis klokka 13.34 dukket den første kongeørna opp. Den var tydelig skeptisk, og den satt lenge i toppen av furua før den fløy ned på reven. Kanskje var jeg for rask på utløseren, for ørna satt ikke mange sekundene før den slapp seg utfor skrenten. Tydeligvis fant den återester utenfor mitt synsfelt. Irriterende!

Heldigvis var ikke dagens fotoøkt over på bare noen sekunder. En time seinere dukket en annen kongeørn opp. Denne gangen var det den spraglete ørna som jeg hadde hatt de fleste ørnemøtene med i vinter. Ørna slapp seg raskt ned på reven og begynte umiddelbart å pelse den. Det holdt den på med i nærmere to timer.

Det ble mange nye portrettbilder av kongeørna til bildearkivet. Jeg satt lenge og håpet at den første ørna skulle dukke opp igjen og gi spragleørna kamp om reven, men den gang ei. Likevel ruslet jeg mer enn fornøyd tilbake til bilen i ly av mørket.