Nærmøte med gaupe

Torsdag ettermiddag ringte en kamerat og fortalte at det var observert en gaupe på et elgkadaver i nærområdet vårt. Uheldigvis befant jeg meg i bilen på vei til tiurleik. I et par minutter vurderte jeg å gjøre vendereis. Gaupe ville vært drømmen, men fornuften fortalte meg at sjansen for å se gaupe var mikroskopisk. Derfor fortsatte jeg mot vårens vakreste skuespill i tiurskogen.

For å oppsummerer tre netter på tiurleik, så må forvirrende være det mest dekkende ordet. Sjelden har jeg kommet hjem fra leik uten et eneste bilde av tiur. Det var ikke rart jeg var litt slukøret da jeg snublet inn døra til heimen.

Hele helga hadde gaupa ligget i bakhodet og fremskaffet et par nye grå hår. Hvordan skal jeg få tid til alt? Heldigvis har jeg en særdeles snill og tålmodig samboer. Etter et par-tre timer i heimen fikk jeg lov å ta en kveldstur for å se etter gaupa.

Etter helgens manglende uttelling, var jeg ikke veldig optimistisk i det jeg krøp inn i kamuflasjeteltet. Likevel kjente jeg spenningen i kroppen. Aldri før hadde jeg postert på gaupe, og aldri før hadde jeg sittet i flere timer uten knapt å bevege en muskel. Det var ikke mer enn ti meter mellom meg og elgkadaveret.

Som lyn fra klar himmel satt gaupa ved elgen. Pulsen steg i telttaket og hendene skalv. I flere sekunder satt jeg paralysert og visste ikke helt om jeg skulle begynne å filme eller ta bilder. Det ble noen lydløse filmopptak før jeg torde å fyre av noen bildesalver.

Gaupa satt og spiste på kadaveret i nærmere tre kvarter. Dessverre gjorde en veltet gran at katten satt gjemt mesteparten av tida. Derfor ble det lange lukkertider da gaupa tuslet like stille av gårde som den hadde kommet.

Jeg var ganske skjelven da jeg krøp ut at teltet i ly av mørket. Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg drømt om et nærmøte med gaupe. Puh...