I hele høst og vinter har jeg besøkt åteplassen flere ganger i uka for registrere aktiviteten, samt å sørge for at det alltid har vært kjøtt der. Mange tunge sekker har blitt fraktet høydemeterne opp til skjulet, og noen desiliter svette har blitt lagt igjen i motbakkene. Derfor var det gledelig å se at innsatsen endelig hadde begynt å gi resultater.
Yr hadde meldt en kald helg. Gradestokken viste tjue blå kvart over fem lørdag morges. Ikke rart min Volkswagen måtte tenke seg om en gang eller to før den ville bli med på tur.
Framme ved Fislebekk var kulda glemt, og på vei opp svettelia med fotosekk, stativer og en rødrev var allerede de tjue blå gjort om til minst førti røde. Det var ingen ting å utsette på varmedressen jeg fikk til jul.
Etter at reven hadde lagt seg i posisjon, var det tid for å rigge stativer og kamera. Klokka hadde knapt passert halv sju, men jeg liker alltid å være på plass i god tid. Det var godt å kunne plugge inn radioen og lene seg tilbake i campingstolen en god stund før østhimmelen bleknet. Spenningen og forventningene var som vanlig på plass. I følge meterologene skulle det være solgløtt fra morgenen. Kanskje ville morgensola slikke over åteplassen og gi den varme farger. Kanskje ville kongen komme og delta i naturens eget fargespill. Kanskje, kanskje. Det var mange tanker som svirret rundt mens jeg satt og døset foran propanovnen.
Halveis ut i Friluftsmagasinet dukket kongen opp. Den satt noen minutter i ørnefurua for å beskue det nye åtet før den slapp seg ned på reven. Ørna begynte ivrig å rive opp den glødende revepelsen, og det tok ikke lang tid før det så ut som at noen hadde tømt ut ei pute rundt mikkel. I halvannen time satt kongeørna og forsynte seg av ferskt revekjøtt.
Lørdagen fylte 32gb med ørne- og haukemotiver. Det ble utallige portretter av spisende rovfugler. Dessverre ble himmelen tidlig dekket av et grått skylag og lyset ble deretter. Likevel kjørte jeg hjem med et solid smil rundt munnen, samtidig som jeg hadde begynt å drømme om morgendagen.
Søndagen var jeg tilbake i gammalskjulet. Ikke rart jeg kaller det mitt andre hjem. Nye 10-12 timer med spenning, speiding og venting lå foran meg. Værutsiktene lå an til gråvær og snø i lufta. Jeg hadde kanskje ikke det mest spennende lyset i vente, men ruskevær kan være godt ørnevær.
Om lørdagen hadde gitt meg mange etterlengtede bilder av kongeørna, ble søndagen helgens klimaks. Kongen kom samtidig med nitimens kjenningsmelodi på eteren, og den holdt meg med hyggelig selskap i fem kvarter. D3s'en hadde nok med å svelge unna bildene som gradvis fylte minnebrikka.
Straks ørna forlot matfatet, dukket den unge hønsehauken opp, men den fikk lov til å forsyne seg lenge av reven før plutselig to ørner viste seg. Det luktet action, og tok ikke mange sekundene før de braket sammen på bakken. Litt senere var det action på ny. Denne gangen i toppen av ei furu. Sannsynligvis var en tredje ørn innblandet i den siste ørnekampen. Aldri før har det vært så hett i gammalskjulet. Lua måtte av og innimellom måtte jeg tørke av to klamme hender. Heftig!
Da jeg trodde dagen var omme, og lyset gradvis ble visket ut, dukket den spraglete ørna opp igjen. En innflyving på åtet fra tørrgrana hadde jeg sett for meg hundre ganger i drømme, og jammen gikk ikke drømmen i oppfyllelse. Herlig! Isoen var dessverre høy, men et par brukbare bilder med fullt vingespenn ble det.
Det var en usedvanlig fornøyd fotograf som ruslet ned svettelia med to fulle minnekort. Søndagen stod for årets foreløpige høydepunkt i gammalskjulet. Jeg kan nesten ikke vente til neste åpning byr seg...
Flotte bilder og mye action dette her, sikkert spennende.
SvarSlettHei Svein Roger!
SvarSlettGrattis med flotte opplevelser og bilder, det er noe eget å lykkes med egne prosjekt! Ser du hadde krevende lys på noen av bildene men nr 4 av unghauken, og nr 6 med ørneslosskamp på bakken, ble knalle.
Fine bilder av kongeørna. Likte best nr.6 og 4
SvarSlettselv om det var krevende lys.
Fin historie i følge med flotte bilder. Likte 1, 4 og 6 best.
SvarSlett