Reportasje i Telemarksavisa 7. januar 2012

På lørdag hadde jeg en tre siders reportasje om mitt nærmøte med bjørn i Finland høsten 2011. Planen var at reportasjen skulle sendes til en av lokalvisene kort tid etter hjemkomst, men med en hektisk hverdag fikk jeg aldri satt meg ned med skrivearbeidet. Derfor ble jeg glad da TA ønsket å trykke mine opplevelser på nyåret.

Reportasjen kan leses her:


Nærmøte med bamsefar

Dag er i ferd med å gå over i natt, og kveldens siste solstråler gir høstmyra en gyllen farge. Plutselig kommer en stor, mørk, lodden skapning ruslende ut av skogen noen hundre meter unna. Hjertet hopper over et slag eller to mens ti tommeltotter fomler på kamerahuset. Gjennom objektivet kan jeg konstatere at det er sjølveste bamsefar som er på kveldstur. Endelig! To dager med intens speiding og venting er over. Jeg befinner meg i ei trang finérkasse i grenseland mellom Finland og Russland for å fotografere bjørn.

Tålmodigheten satt på prøve
Forventningene mine hadde bygd seg opp gjennom et halvt år. Allerede i våres bestemte jeg meg for å reise på en høsttur til Finland for å oppleve bjørn på nært hold. Derfor hadde forventningene hatt god tid til stige mot skyene, og utallige motiver av bjørn hadde svirret rundt i hodet mitt gjennom hele sommeren.

Min første Finlandstur hadde fått en annen start enn en jeg hadde drømt om. To dager med venting og speiding og mer venting hadde satt tålmodigheten min på prøve. Jeg hadde reist langt og lenger enn langt inn i de finske skoger uten å se annet enn høstgule myrer og en flokk med ravn. Det var ikke til å legge skjul på at skuldrene mine ble høyere og høyere for hver time som gikk uten å få et glimt av vårt største rovdyr.

Forløsningen
Det var derfor rene forløsningen da den første bjørnen kom ruslende ut av skogen og ut på myra foran meg. En 30 kilos ryggsekk gled av skuldrene mine samtidig som surklingen fra bjørnelabbene i den vassblaute brøt stillheten.

Bamsefar holdt seg på god avstand, og den stoppet stadig opp og været på sin rolige vandring over myra. Den visste nok at jeg fulgte hvert skritt den tok fra fotoskjulet. Heldigvis dukket bamsen opp mens solas siste stråler slikket myra og gav bjørnepelsen en gyllenbrun farge. Her gjaldt det å utnytte noen magiske minutter med fotolys. Med en skuddtakt som et maskingevær ble den ene bildeserien etter den andre avfyrt, og det tok ikke lang tid før kamera gikk varmt.

I det bjørnen forsvant inn i skogen på motsatt side av myra, kunne jeg endelig trekke pusten og tørke av to klamme hender. Jeg var skjelven og det tok tid før pulsen fant tilbake til hvilemodus. Dette var rått!

Det første bjørnemøtet varte egentlig ikke lenger enn fire-fem minutter, men for meg føltes det som at jeg hadde sittet med utløseren nede i en evighet. Ingen spenningsfilm kunne målt seg med mitt første møte med bamsefar…

På nært hold

Selv om mitt første møte med bamsefar skjedde med god avstand, fikk jeg oppleve flere virkelige nærmøter med bamsefar. Den siste kvelden og natta hadde jeg besøk av fire hannbjørner utenfor fotoskjulet mitt. En av bjørnene kom så nær at jeg kunne klappet den i det den strøk forbi skjulet. Dessverre skjedde dette etter at mørket hadde senket seg over myra. Jeg kunne så vidt skimte bamsene hver gang månen gløttet gjennom skylaget. Brøling, surkling etter tunge labber i den blaute myra, og dyr som klødde ryggene sine inntil furuleggene holdt meg våken langt inn i den mørke høstnatta.

Det var utvilsomt en spesiell opplevelse å ha bjørnene ruslende rundt fotoskjulet, særlig når veggene bestod av finérplater med en centimeter tykkelse og vinduene ikke var dekket med annet enn tøystykker. Likevel føltes det trygt. Kun spenningen over å være så nær disse flotte dyra fikk pulsen til å stige.

Fra drøm til virkelighet
Min fasinasjon for de store rovdyra våre oppstod i zoologitimene på ungdomsskolen samtidig som Sverre M. Fjeldstad og Arne Nævras trollbandt meg med sine naturskildringer på tv-skjermen. Det var derfor en drøm som ble til virkelighet da jeg selv fikk oppleve ville bjørner på nært hold.

Selv om jeg ikke kom hjem med noen vinnerbilder på minnekortet, hadde jeg vært med på en eventyrlig opplevelse og mine største øyeblikk bak kameraet så langt. Opplevelsene gav mersmak og ny tur neste år er allerede booket. De beste bildene har ennå ikke blitt tatt…

Den finske mesterfotografen
Den finske mesterfotografen Lassi Rautainen har fotografert bjørn i grenseland mellom Finland og Russland i over 30 år. Han har gjort bjørnefotografering tilgjengelig for allmennheten og tilbyr utleie av fotoskjul nær sitt hjemsted Kuhmo.

Fotoskjulene ligger i en grensesone kalt ”No mans land”, omtrent en kilometer fra Russland. I dette området har den finske fotografen tre plasser der han legger ut åte for å lokke til seg bjørn, ulv og jerv. Ulvene viste seg å være veldig sky, og de holdt seg for det meste på lang avstand. Gråbein våget seg aldri frem til åteplassen før bjørnene hadde inntatt den. Det skjedde uheldigvis for min del etter at mørket hadde senket seg og fotografering ble umulig.