Den skal tidlig krøkes, den som god krok skal bli...

Jeg klarer ikke helt å gi slipp på tiurleiken. Høneuka er historie, og det mest intense spillet har vært, men tiurene holder det det fortsatt gående på leiken. Det fikk jeg bekreftet da jeg hadde med meg min 5 år gamle sønn i tiurskogen forrige helg.

Tiurene vekket meg rekordtidlig, det vil si klokka 03.15. Da var det fortsatt skumring, og jeg kunne bare høre fuglene. Det var ikke det samme "trøkket" og intensiteten i spillet, men de holdt det mer eller mindre gående frem til soloppgang. Da ble de brått stille, selv om fuglene fortsatt befant seg på leikplassen. Når det nærmer seg slutten av leikperioden, flyr tiurene mye tidligere opp i furutrærne for å beite enn hva som er tilfelle før høneuka. Dette er et tegn på at vårens vakreste skuespill er på hell.

Sønnen min Lars har blitt "hjernevasket" av far sin som har tilbringt store deler av våren på leik. Derfor var han ikke vanskelig å be da han fikk tilbudet om å være med. Problemet var at guttungen sov som en stein, og jeg måtte dra ham ut av soveposen for at han skulle få et glimt av tiuren. Men han fikk sett den, og han var "stolt som en tiur" da han fikk med seg noen bilder i barnehagen på mandag.