Svein Roger Dahlen: Ny dag i kongeørnriket

Lørdagen tilbrakte jeg i kongeørneriket Dalen. Jeg hadde gledet meg som en guttunge i flere uker til et nytt besøk i ørneskjulet til Jostein Hellevik. Det ene fluktbildet etter det andre hadde svirret rundt i hodet mitt i mange dager, om ikke uker. Forventningene mine var som alltid høye.

Lengre dager gjorde at jeg måtte være på plass hos Jostein grytidlig, mens det fortsatt var mørkt ute, og før jeg hadde fått en kort natt søvn ut av øyekrokene. Men hva gjør man ikke for et nærmøte med vår mest majestetiske rovfugl?

I følge Jostein hadde alle som har sittet i ørneskjulet så langt fått se kongeørn, men den siste oppdateringen var at aktiviteten på åteplassen ikke hadde vært like stor den siste tiden, som det den var i desember og begynnelsen av januar. Var det mildværet som var årsaken? Trengte ikke ørnene like mye energi når gradestokken hadde krøpet nærmere null? Det var derfor med stor spenning i kroppen jeg satte meg til i skjulet. Ville jeg få se ørn og ville jeg få gode fotomuligheter? Fluktbilder var den store drømmen. Tankene kvernet i hodet mitt mens mørket begynte å slippe taket.

Den første kongeørna satte seg på åteplassen klokka 08.20. Der ble den mer eller mindre sittende en time. Ørna forsynte seg grovt av den nyutlagte reven foran skjulet. Det gamle rådyret fikk ligge i fred. Det var ikke noe å si på matlysten til denne ungørna. Kongeørna var dessverre ikke alene på åteplassen. Den var omgitt av en hærskare med ravner. Det var ganske irriterende, for det var vanskelig å få "clean shots" av bare ørna. Da ørna forlot reven etter en times tid, hadde den tatt godt for seg. Ravnene tok seg av restene, og før lunsj var det bare knoklene igjen av mikkel.

300mm 1/250s med f/4 0EV og ISO 1600

Kongeørna kom ikke tilbake på åteplassen, men den var i området. Nå og da tok ravnene til vingene, et tydelig tegn på at ørna nærmet seg. Jeg fikk et par nye glimt av den mens den svevde over fotoskjulet, men det var langt utenfor skuddhold.

Det ble en lang dag i ørneskjulet, og jeg fikk nok et bevis på at jeg kunne vært kretsmester i tålmodighet. Man får god tid til refleksjoner på slike steder og på slike dager...

Jeg fikk dessverre ikke tatt fluktbildene jeg hadde drømt om, men jeg har booket skjulet på ny om noen uker. Jeg får håpe at lykken står meg bi neste gang.