Vel framme rigget de tre fotografene seg til. Spente satt de og ventet med store teler pekende i hver sin retning. Det store spørsmålet var om spurvehauken ville by opp til fest i dag. Samtidig som sola krøp over fjellene i øst og trollet sprakk, dukket hauken opp.
Presten, klokkeren og fanden prøvde etter beste evne å feste spurvehauken til minnekortet. Klokkeren var raskest på utløseren, så kom presten og til slutt fanden. I halvannen time holdt spurehauken show med nøtteskirkene til glede og fortvilelse for de fremmøtte, men så ble det brått stille.
Timene gikk uten at hauken dukket opp igjen. Presten prøvde både bønn og sms-varsel til han der oppe uten at det hjalp. Hauken syntes tydeligvis at det var nok for i dag.
Da sola begynte å krype ned bak fjellene i vest, pakket presten, klokkeren og fanden sammen og ruslet mellomfornøyde hjemover.
Snipp, snapp, snute så var dette fotoeventyret ute...
